You are signed in as:
- Login - Send E-mail

Logo

Publisert m/telefon:(30-12)Er uten internett pga været.. Muligens lynet som slo ned i mottakeren
Pic 2
Lets Bring The world to life Se relevante bilde album:
Dagene i Nairobi

Manyatta slummen

Tur til Masai Mara

Hjemmebesøk i Neallenda(Slum)

Lunsj med gateguttene

Les andre relevante blogger:

Besøk til Kenya sin 2. største slum

En helg i Nairobi!

Avskjed med Kisumu!

Sykehus besøk og tur til fjellet

Besøk til gatebarna og reise til Capenguria




Beskrivelse: Tur i Manyatta

Avskjed med Kisumu!

Avreise fra Kisumu. Daarlig tid naa pga feil med oppdatering av blogg. Derfor har ogsaa flere faat X antall eposter.

Mandag, 19.04.2010
Jeg setter meg ned på trappen utenfor galleriet i Kisumu museum, tømmer tankene og ser opp mot himmelen. Plutselig kommer to av gateguttene, de setter seg på siden av meg, å spør om hvorfor jeg må reise. Jeg forklarer de det at hadde det ikke vært for at jeg hadde allerede bestilt billettene for ett halvt år siden, så hadde jeg mer enn gjerne blitt lengere. De begge uttrykker at de ikke vil jeg skal reise, så jeg prøver å oppmuntre de med at det er kun ett halvt år til, så er jeg tilbake.

Guttene oppfører seg helt eksemplariske i dag. Jeg, Anita, Viktor, Leo og Ann Elisabeth, vi har tatt med oss guttene til KIsumu National Museum. Her fikk vi sett flere forskjellige slanger, krokodiller, skilpadder og mye mer. De storkoser seg alle sammen, og det gjør selvfølgelig jeg også. På slutten av dagen, så sitter vi inne på området til museet og spiser en lunsj som Anita og Leo har ordnet. Ikke nok med det, Ann Elisabeth har laget en kjempe god sjokoladekake. Han ene gutten spør meg hva det er for noe, og jeg sier at det er sjokoladekake. Han tar ett skeptisk bit, før han tar ett stort bit og tar hele kakestykket inn i munnen på en gang.

En ny dag har kommet, og dagen i dag er lagt av til en ting, og det er å holde på med bakgrunnssjekk til søsteren til han jeg og min familie skal sponse. Etter de første besøkene mine hos dem, så var det en god del ting som skurret rundt søsteren, og hun burde virkelig ikke leve under de omstendighetene hun gjør. Så jeg og sosialarbeiderene dro til henne forrige uke, så de også fikk analysert situasjonen, og snakket med henne. Og de mener akkurat det samme som meg. Hun må vekk derfra.

Vi må reise en lang vei for å komme oss til skolen som hun gikk på for noen år siden, vi får låne skole-vanen, og en sjåfør. Vi kjører først og fremst til Manyatta og henter jenta, deretter til kontoret slik at direktøren får snakket med henne. I det jenta forteller, så er det ting som skurrer og mulig at noe hun lyver om. Skolen hun går på er flere timer med bil herfra, og vi bestemmer oss for å ta turen opp dit uansett.

Kort fortalt om turen, så kjørte vi fra Kisumu i 10 tiden, og vi var tilbake halv syv på kvelden. Dagens nedtur var vell at skolen var stengt pga ferie, men oppturen var at vi fikk besøkt tanten som bor 5 minutter fra skolen. Så heldigvis ble ikke hele turen forgjeves likevel, og vi fikk da snakket med tanten for å bekrefte den informasjonen vi allerede har. Etter ett besøk på 30 minutter så gikk turen hjemover igjen.

Når jeg endelig var kommet hjem, så var det ikke lenge til middag. Det ble ordnet en fellesmiddag siden Ann Elisabeth har bursdag er i dag. Det var en god middag, god stemning og en veldig god kake! Hun vet hvordan hun skal lage sjokoladekake, det er helt sikkkert. Selvfølgelig, så har jeg en liten gave til henne som hun ble kjempe fornøyd over. Må jo si det, at vi alle fikk oss en god latter når hun tok på seg gaven min. Jeg ga henne en hatt, som minner meg veldig mye om tante sofie.

Etter en koselig kveld så bestemte jeg meg for å ta meg en dusj, men jeg skulle kanskje ha drøyet det til dagen etter. Ikke mer enn at jeg hadde fått såpe i håret, og skulle hente såpen for å vaske ansiktet med, så sklei jeg. Gulvet var tydeligvis veldig glatt, så jeg sklei og falt uten at jeg klarte å ta meg i mot. Jeg hadde såpe i øyene, og alt jeg så på beinet mitt når jeg prøvde å reise meg var blod.

Jeg fikk en hardt forslått fot og kutt på foten og ett dypere kutt på leggen som gikk helt inn til beinet, og en liten kul i hodet. Heldigvis så brakk jeg ikke noe, for det ville ha vært kjedelig med tanke på at det er snakk om to-tre dager til så reiser jeg til Nairobi. Ikke for det, jeg klarer så vidt å gå nå.

Onsdag, 21.04.2010
I dag er jeg ikke i noe særlig godt humør, for er min siste dag sammen med gateguttene, og det er ikke mye artig når man har fått så hjerte for de alle sammen. Jeg merker det på hele meg at jeg virkelig ikke vil reise herfra. Jeg sitter på trappen i bakgården og ser på at de løper rundt, smiler og ler. Nei, jeg kommer virkelig til å savne dette stedet og alle folkene rundt det. Det hele har vært en kjempe opplevelse for meg, som jeg aldri kommer til å glemme.
Jeg får beskjed om at jeg må inn på pause rommet, og der sitter alle de ansatte på kontoret hos INTERFELK. Ettersom både meg og Anita skal reise, så holder de ett slags avskjeds møte. Flere av de holer en tale og sier hvor mye de kommer til å savne oss og hvor flotte vi er osv. Helt utrolig rørende å høre på! Og Brenda, sier høyt at nå skal vi synge en sang, tk sin sang, Im so happy today, in Jesus name Im happy... Den sangen har jeg fått fått inn i hodet, og de siste to ukene så har jeg ikke gjort noe annet enn å synge den høyt for meg selv når jeg går rundt. Men de alle smiler like mye hver gang de ser meg, når jeg kommer syngende. Bra er jo det.

Jeg får en gave fra de ansatte, en t-skjorte hvor det står MZUNGU som betyr hvit mann. Du kan tro jeg lo når jeg så hva jeg hadde fått. Og jeg fikk også ett slags bevis for hva jeg har gjort her for INTERFELK. Det var veldig trist og ta avskjed, men jeg har hatt en kjempe flott opplevelse, og alle de som jobber her er noen utrolige flotte mennesker som har hatt stor innflytelse på meg.

I dag så fikk jeg også en tegning av en av gateguttene som rørte meg skikkelig. Han hadde skrevet navnet hans og mitt, og tegnet ett stort rødt hjerte hvor han skrev vedsiden av, kjærlighet. Senere på dagen så ble jeg med han og flere av gateguttene til Manyatta slummen, og de synes det er like artig hver eneste gang. Og også denne gangen så var jeg omringet av flere andre som bor i slummen, som fulgte etter meg uansett hvor jeg gikk. På vei hjem fra slummen så fulgte flere av guttene fra senteret meg. Og plutselig sa han gutten som ga meg tegningen tidligere på dagen at han var sønnen min, og at han så på meg som sin pappa. Kan tro jeg ble rørt, men samtidig også veldig trist for han mistet begge sine foreldrene flere år siden og har ingen foreldre. Og hvis han ser på meg som pappa, så er det veldig trist siden jeg reiser om to dager.

Jeg dro deretter hjem og begynte å pakke litt før jeg tok turen til Green Garden resturante med Leo og Anita. Litt skeptisk til å dra hit, siden første gang jeg var her så var det veldig dårlig service og lassagnen som jeg hadde bestilt, smakte ikke lassagne. Vi satt å pratet og spiste, var betydelig bedre mat og service i dag. Og bra var det.

Torsdag, 22.04.2010
Jeg begynte hele dagen med å vaske klær og pakke. Jeg dro deretter til Manyatta slummen for å treffe noen av gateguttene som jeg lovet å treffe kl 12 i slummen. Jeg kom 2 minutter over tolv og til å med før jeg ankom der jeg skulle møte de så hørte jeg flere unger og eldre rope navnet mitt. Som Ann Elisabeth og sosialarbeideren sier, så er jeg kjendis her i slummen. Kunne nesten ha virket sånn, siden alle plassene jeg går her så roper folk navnet mitt og går opp til meg å vil hilse.

Jeg tar med meg 5 av guttene inn til byen så de kan vise meg rundt, vi tar en matato inn. De viser meg rundt og forteller meg om hver minste detalje, som om jeg aldri hadde vært i byen her før. Jeg sier ingenting, og later mer eller mindre at jeg ikke har vært her, siden de virker veldig stolte over at nå kan de fortelle meg og vise meg omkring. Etter ett par timer, så får jeg en tuk tuk til å kjøre de til Manyatta mens jeg hoppet av på Mona Mi, hvor jeg treffer Anita og Leo for lunsj.

Jeg har en kjempe flott dag, og hele dagen avsluttes med at vi har en avskjedsmiddag på kvelden. Er kjempe koselig! Etter det, går turen hjem og jeg forsetter med å pakke og henge opp tøy slik at jeg har rent og tørt tøy til jeg reiser.

Klokken er halv syv, og jeg er allerede i full fart med å pakke ferdig og gjør klar sekken til å reise. Og ikke lenge etter så får jeg sitte på med Anne Kristensen til kontoret med bagasjen min. Jeg får tatt en siste avskjed med guttene og de ansatte. Flere av guttene prøvde å holde meg igjen så jeg ikke kunne gå, men til slutt så løftet jeg flere av de opp, bærte de bort til klasserommet og gikk. Fikk selvfølgelig en klem av de alle sammen før jeg gikk, og en av guttene holdt en tale for meg før jeg dro.

Inne på kontoret så var stemningen trist, og jeg kom inn til at to av de gråt når jeg ga de avskjeds klemmen. Var virkelig ikke noe gøy å måtte si hadde, men samtidig så prøvde jeg å oppmuntre de med at det er kun ett halvt år til så er jeg tilbake. Er vell egentlig meg selv jeg prøver å oppmuntre med det.

Nå derimot, så sitter jeg i bilen på vei til Nairobi. Har en flere timers kjøretur forran meg. Jeg gleder meg utrolig mye til å komme til Nairobi og få oppleve den byen.

Skrevet av: Tor Kristian Ludvigsen



Du m vre logget inn for f tilgang til kommentere bloggen!

Know more